Tro – en innledning

Hva er Bibelsk tro? Hva vil det si å tro på Gud, og hvilke praktiske konsekvenser vil i så fall dette ha for mitt liv? Er troen kun en ”billett” til himmelen, eller har den også noe å si for mitt liv her på jorden? I så fall på hvilken måte, og på hvilke plan (åndelig, sjelelig, fysisk, relasjonelt, sosialt, materielt, økonomisk etc)? Finnes det ekte tro og falsk tro? Finnes det svak tro, liten tro, stor tro etc, og hvordan kan den i så fall økes, tilta, vokse?? Disse spørsmålene er utgangspunktet for min studie av dette begrepet, tro, som er nøkkelen til vår erfaring av og med Gud i hverdagen.

Tro er det ufravikelige krav Gud stiller til det menneske, som vil komme til Ham. Det er det ufravikelige krav til alle som ønsker å behage Ham, og for alt liv, virksomhet og tjeneste knyttet til Hans rike.

”Men uten tro er det umulig å være til behag for Ham, for den som kommer til Gud må tro at Han er til og at Han er Den som belønner dem som søker Ham med iver” (Hebr.11,6).

Jesus, som bibelen forteller er troens ”opphavsmann og fullender” (Hebr.12,2), så alltid etter troen, hos de menneskene som kom til Ham. Han var ikke opptatt av hvor mye kunnskaper de hadde i og om Skriften, eller om de tilhørte framtredende kristne læreretninger, -partier eller menigheter etc, men om de hadde tro i sitt hjerte:

”Hvis du kan tro; alt er mulig for den som tror” (Markus 9,23)

”Kvinne, stor er din tro! La det bli som du vil!” (Mat.15,28)

”Jesus sa til dem: Tror dere at Jeg makter å gjøre dette?” og like etter: ”La det skje med dere etter deres tro” (Matt.9,28-29)

Han refset ofte disiplene sine for deres manglende tro, og brukte enhver anledning til å lære dem om tro:

”Hvor uforstandige dere er og trege av hjertet til å tro (NB: ikke forstå) alt det som profetene har talt!” (Luk.24,25)

”Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?” (Mat.8,26)

”Hvorfor kunne ikke vi drive den ut? Jesus sa til dem: På grunn av deres vantro.” (Mat.17,19)

Tro er det gjensvar Gud ser etter hos oss mennesker, og som vi mennesker kan gi tilbake til Den Allmektige Gud. Midt i vår livsstormer, mangler og behov, er det troen som uttrykker vår tillit og fortrøstning til Han som har skapt og dannet verden og alt som er i den. Troen ærer Gud som Gud midt i en ustabil, forgjengelig og selvopptatt verden. Tro er å se seg selv i en større sammenheng – i Guds sammenheng! Troen gjør historiens Gud til dagens Gud, Israels Gud til min Gud, bønn til livsfellesskap med Faderen, og Guds Ord til mat for sjelen. Motsatt forteller Bibelen at uten tro vil ikke Kristus og Guds Ord være til nytte for oss, bønnene blir ikke besvart og vi kan aldri være til behag for Ham (Hebr.4,2; Gal.5,2; 1.Joh.5,14-15; Markus 11,20-24; Hebr.11,6).

I Hebreerbrevet kapittel 11, det vi kaller troskapittelet, defineres troen for oss. Dette er av svært viktig betydning for oss, da noe av dagens store utfordring er alle de egendefinerte utgavene av tro. Vi velger det som passer inn i vår tro, og Gud blir redusert til ”noe” som kan fylle ut min tro. Han er ikke lenger Gud, men en gud som er en del av min form for tro.

Vi leser videre i hebreerbrevet kapittel 11 om forskjellige personer i bibelen som har trodd på Gud, og hva dette har gjort i og med deres liv. Alle disse personene viser oss forskjellige sider ved troen og dens virkninger, ikke bare for oss, men også for menneskene rundt oss. Hos alle disse trosheltene, ser vi at tro for dem, er at de ser seg selv og sitt liv i et helt annet perspektiv, de ser seg selv i Guds sammenheng.

Hver og en av disse personene har hatt sine egne erfaringer med Gud, sin egen personlige tro på Ham. De er gitt oss som forbilder i troen. Og det neste vi kan trekke ut fra troskapittelet er at troen er personlig. Den MÅ være personlig, for ingen kan leve på en folketro, eller statskirketro, foreldrenes tro eller barnetro. Bare en personlig tro på Jesus, en bevisst omvendelse fra min egen synd, og til en tro på Kristus som min Frelser fra synd, gjør oss rettferdige, gjør oss levende. Ofte blir det sagt at ”troen er en privatsak”, men det var det ikke for Paulus. Etter han kom til tro ”forkynte han den troen som han engang prøvde å utrydde” (Gal.1,23). Troen er personlig, men ikke en privatsak. Guds frelsende tro, fordrer en bekjennelse med vår munn (Rom.10,9-10).