Levende tro – brennende hjerter

Emmausvandrerne, som vi kan lese om i Lukas evangelium kapittel 24, hadde sett Jesu undergjerninger, hørt Hans lære, blitt berørt av Hans kjærlighet og overbevist om at Han var Guds Sønn, Guds Messias, Frelseren som skulle komme. Allikevel var de på vei bort fra korset, de hadde vendt ryggen til Jerusalem og håpet om befrielse fra Gud, motløse og desillusjonerte var de på vei hjem til sitt gamle liv. Håpet om frelse og utfrielse var bleknet bort, og de fant det for godt at det ikke var mer å håpe på, i alle fall ikke i forhold til Jesus, som nå var død og blitt borte fra dem…

Mens de samtaler på veien, hender det at Jesus Selv kommer nær og begynner å vandre med dem på veien, og de forteller Ham, uten å vite at de snakker med Den oppstandne Frelseren, om alt det som har hendt i Jerusalem, de siste dagene. De forteller om hvordan de hadde forhåpninger til at Jesus var den som skulle forløse, eller utfri, Israel, men at dette håpet ble knust, i og med Jesu korsfestelse og død. Men ikke bare er de sørgmodige over sitt tapte håp, de er også i villrede, da det er blitt fortalt dem, av noen kvinner, at graven er tom og engler har fortalt at Jesus lever.

Mens de går slik og forteller Jesus om sitt tapte håp og sin villrede, begynner Jesus å fortelle dem om hva profetene og Skriftene sier om hva Messias må gå gjennom av lidelser, før Han går inn til herligheten. Ja, Jesus begynner å holde en mektig lang bibeltime for dem, mens de rusler nedover og hjemover, på vei bort fra Jerusalem, stedet der Guds plan og vilje, etter skriftene, ble fullkomment oppfylt, og til Emmaus, sin hjemby. Emmaus som betyr ”varme kilder” er absolutt i stand til å gi et noenlunde tilfredsstillende liv, en grei hverdag og en lun tilværelse. Men det kan aldri gjøre til at våre hjerter er brennende, at vi har en indre brann, som gjør at vi både kan leve og dø for Ham som vi tror på. Vi kan aldri leve for oss selv og samtidig tro at vi lever for Jesus. Vi kan aldri fullføre Guds hensikt med våre liv, om det er omstendighetene som styrer oss, og ikke troen på Ham.

Slik fortoner troens liv seg for mange av oss. Vi har hatt våre egne personlige erfaringer av Jesus, vi har sett hvordan Han har virket undergjerninger i andre menneskers liv, Hans undervisninger har fylt og overbevist hjertene våre, men allikevel kan det komme ting inn, som gjør hjertene våre kalde for de ting som Guds rike til. Skuffelser, sorger, personlige nederlag, andre menneskers urettferdighet, og ikke minst uoppfylte drømmer og forventinger, har kommet inn, og gjort at vi gradvis har vendt ryggen til Guds vilje og plan, og vendt oss mer og mer mot vårt eget. Knuste forhåpninger om at Gud kommer til å gripe inn i min vanskelige situasjon, kroniske sykdom og vedvarende plager, tross gjentatte runder med forbønn, gjør at troen ikke lenger er så sterk, hjertet ikke lenger så brennende. Tvil, motløshet og oppgitthet er den rådende hjerteatmosfæren. ”Vi hadde håpet at pastoren kunne gi menigheten et løft, men ingenting skjer”, ”Jeg trodde virkelig ikke at kristne kunne oppføre seg slik”, eller ”Nå har jeg bedt om helbredelse i mange år, uten at noe skjer”, er gjentakende strofer i denne vantroens symfoni.

Resten av historien om Emmausvandrerne er en historie om hvordan Jesus skaper en sann, ekte og utholdende tro i våre liv. All tro (eller det vi tenker er tro), som bygger på det ”synlige”, slik som egne prestasjoner, andre mennesker, omstendigheter som ”går vår vei”, sangtalenter og ”tegn og under”, må knuses, før sann tro kan vokse fram. Sann tro, som gjør at våre hjerter brenner, og som ikke er avhengig av synlige forutsetninger, kommer fra Jesus, og bare fra Ham. Han sier blant annet til disiplene sine, i forbindelse med at Lasarus er syk og døden nær, at ”Lasarus er død, og for deres skyld er Jeg glad Jeg ikke var der, så dere kan få tro” (Johannes evangelium kap.11,15). Lasarus måtte altså gå gjennom døden, for at disiplene skulle få del i Guds tro, og ikke en tro som baserer seg på ytre, synlige omstendigheter. Vi ønsker at Gud helbreder oss med en gang, at vi aldri opplever nød, ulykke eller trengsel, og så lenge vi holder oss friske og ikke er utfor noen vonde hendelser, så kan vi leve på denne ”troen”, eller forvissningen. Men den tro som kommer fra Gud, som holder ut alle omstendigheter, som sier at ”Gud er Gud om alle mann var døde”, er knyttet til to ting, nemlig Skriftene, Guds eget Ord (skrevet) og Jesus Kristus, Guds Ord, ja Gud Selv. I skriftene er Guds plan og vilje åpenbart for oss. I Kristus er skriftene oppfylt, og dermed også Guds plan og vilje. ”Troen kommer av hørelsen av Guds Ord, og hørelsen kommer av Kristi Ord” (Romerbrevet 10,17).

Gjennom Jesu bibelundervisning ble det vekket noe i de sorgfylte og desillusjonerte hjertene til Emmasuvandrerne. De ville ikke la Jesus, som fremdeles var ugjenkjennelig for dem, gå videre. De ville ha Han med hjem til sitt hus. Selv bibelundervisning, hundrevis av timer med taler og forkynnelse kan bli oss til ingen nytte, om det ikke får bringe oss til det punktet, der vi inviterer Jesus inn i våre hjerter og liv. Det personlige fellesskapet med Herren Jesus Kristus er selve kjernen i troens liv og vandring. Bare Jesu nærvær i våre hjerter gjør at våre hjerter er brennende. Ordet i Seg Selv fullkommengjøres bare, i den grad det får skape tro i våre hjerter til å komme til Jesus og ta imot Han i våre liv (Johannes evangelium 5,38-40). Troen på Guds Ord er første steg til troen på herren Jesus Kristus (Johannes evangelium 5,47). Det var skriftene og kjennskapet til Guds Ord, som gjorde Timoteus, i ung alder, ”vis til frelse ved troen på Kristus Jesus” (2.Timoteus 3,15). Men det er nærværet av Jesus og fellesskapet med Ham, som gjør at hjertet vårt brenner og fører til at vi ikke kan annet enn å fortelle andre om Ham. Uten Hans bevisste nærvær i våre liv, blir også våre vitnesbyrd tomhet, et budskap om en frelse, som vi selv ikke helt er sikker på er sann. Men når Han bryter brødet for oss og holder måltid med oss i våre hjerter, trenger vi ikke noe mer synlige ”bevis”. Vi har en overbevisning i våre hjerter, en trygghet og sikkerhet, som tross omstendigheter, forteller oss at Jesus lever.